Ca. ved 10-tiden var jeg ferdig. Eller: Midlertidig ferdig. En trivelig sykepleier sa at jeg enten kunne komme tilbake vel en uke senere, eller kl. 15 samme dag.

Min kjære og jeg vekslet raske blikk. - Da velger jeg jo selvsagt å komme tilbake senere i dag, svarte jeg. Sykepleieren smilte: - Dét skjønner jeg veldig godt, dere har jo langt å reise. Og været er jo så pent, og... Dere kan jo kanskje finne et sted å spise? Gå en tur? Hva med å kjøre ned til sentrum? Eller dra ut til en av øyene? Severdighetene er også mange. Det er jo så mye dere kan gjøre i løpet av omlag fem timer!

Velvillig, glad, sprudlende, positiv... Er vel ord som er dekkende for den søte, snakkesalige sykepleieren. Vi pratet litt til med henne, fikk vite at hun kom til å være der når vi kom tilbake igjen også, sa takk og "hei så lenge", og dro.

Endelig, etter måneder med venting; hadde jeg fått en timeavtale med en spesialist ved landets fremste og beste sykehus innen sine områder.

Denne dagen dro vi tidlig hjemmefra. Det var mil etter mil, time etter time å kjøre.

Underveis passerte vi et enormt kjøpesenter. Det var flere år siden det ble bygget - og jeg hadde enda ikke vært der. Jeg sa til min bedre halvdel: - Kanskje vi kan dra innom der på hjemveien? - Ja, kanskje det, var svaret jeg fikk.

senere syntes jeg at rotter var både ekle, stygge, motbydelige og frastøtende. Og at dét var 'bare fornavnet'.

Venner av meg som hadde rotter, fikk ha dem helt i fred for meg. Som forresten er svært vant til de fleste slags dyr: Opp gjennom årene har jeg eid såpass mange forskjellige dyr (i tillegg til fisk og skilpadder); at jeg vel har mistet oversikten over alle dyreartene som jeg personlig kjenner til.

Kan jo nevne åsnor, griser og hester... Så skjønner du nok hva jeg mener.

Men rotter? No way. Men så, en vakker dag...

Og nå grøsser jeg her jeg sitter. De rottene, de holdt til i vannkanten like ved der hvor mormor hadde campingvognen sin.

Der var det rullesteiner, masse tang og sjelden folk. Der herja rottene fritt: De lekte, løp, vasket seg, sloss og hveste. Hveste, ja. De knurret til hverandre. Og jeg glemmer aldri de lydene.

De største rottene, de var kjempestore. Hver trøtte morgen og slitne kveld, da jeg skulle få unna kveldsstellet og pusset tennene; så jeg dem. For da gikk jeg bort dit, ved svaberget, og stelte meg. Gikk ikke over hele den store campingplassen og bort til sanitæranlegget, ikke da.

Mormor ville selv alltid være med, og se etter meg. Og jeg tror at også hun var redd for at rottene skulle angripe.

så var jeg ille redd for rotter.

Og når jeg skriver redd, så mener jeg virkelig redd. Forferdelig og ubeskrivelig redd.

Det hendte at jeg hadde mareritt om nettopp rotter. Og at jeg våknet av at jeg skrek. Høyt.

Og den eneste 'erfaringen' jeg hadde med rotter, det var...